Men hva er denne krigens mål? Hva er Putins mål? Territorium, vil mange si, mer land, mer jord, mer ressurser, tilkjempe seg mer territorium med alle midler, slik Russland historisk alltid har gjort, enda så stort Russland allerede er.

Siden 2014 har Russland okkupert, annektert, stjålet enorme ukrainske områder, og for tre år siden i dag begynte fullskalakrigen, der enda større områder er blitt erobret med rå makt og hensynsløs vold. Dette er krigen. Men hva er det første de russiske troppene gjør, når de har etablert kontroll over nok et område, nok en by?

Jo, de går etter bøkene. De går inn i skolene og fjerner alle skolebøker som følger ukrainsk pensum. Soldatene går inn i folks hjem og gjør det samme: Ransaker boligene på jakt etter forbudte bøker. Det vil si bøker om ukrainsk historie og samfunn, kultur og geografi. Samt skjønnlitteratur, hvis den er på ukrainsk. Lastebillass på lastebillass med forbudte bøker blir dumpet i digre hauger, dynket med parafin, og tent på. Åtti år etter Den annen verdenskrigs slutt, flammer atter bokbålene i Europa.

Nei, målet for krigen er ikke bare territorium. Målet for krigen er de som bor i territoriene. Målet er det ukrainske folk og dets røtter. Språket. Kulturarven. Historien. Dets identitet. Man anslår at over 2000 ukrainske kulturinstitusjoner i de okkuperte områdene, herunder 750 biblioteker og 120 museer, er blitt helt eller delvis ødelagt siden 2014. Museer blir plyndret. Tømt for kunst- og kulturskatter. Malerier. Folkedrakter. Broderier. Bondeantikviteter. Arkeologiske artefakter. Og til skolene ankommer nye bøker, russiske skolebøker med russisk pensum. Som barna må lære, og lærerne tvunget til å lære bort. Det er dette som kalles kulturelt folkemord.

Hvorfor? Hva står i de skolebøkene? Hva tror dere står i russisk samfunnsfagpensum? Pensum som også russiske barn nå har måttet følge i en generasjon? Der står det om det sterke, edle og heroiske Russland og dets kloke og vidsynte leder. Der står det om hvor vakkert og vellykket det russiske og siden sovjetiske imperiet engang var, da alle dets mange folkeslag arbeidet lykkelig sammen, som en enhet, under den kloke og rettferdige ledelsen til Moderlandet, Russland. Der står det om alle de trusler og farer Moderlandet er omgitt av på alle kanter, fra det dekadente og nazistiske Vesten, og den evige kamp Russland har måttet føre mot omverdenen. Og barna lærer om viktigheten av å være beredt til å ofre blod og liv for Det hellige Russland og dets ære.

Siden følger mer eller mindre tvungen innrullering i halvmilitære barne- og ungdomsklubber, med uniformer og det hele.

Russland har som kjent bortført cirka 20 000 av krigens ukrainske barn til Russland. Men på sett og vis har Russland også kidnappet alle de titusener av barn som har blitt værende på de okkuperte territoriene. Slik de russiske myndighetene også har satt Russlands egne barn og ungdommer i et ideologisk fengsel, og slik russiske medier er blitt ensrettet og forteller den samme historien, alle sammen.

Den som har kontroll ikke bare over et territorium, men over menneskenes tanker og hjerter, har fått all makt.

Det er dette som er krigens mål. Alle tyranners mål. å ta kontroll over historien og over menneskenes tanker. Skape lydighet. Det er derfor tyranner og fundamentalister og folk som leker seg med totalitære tankeganger er så redde for bøker.

Og hva er målet med all denne lydigheten? Jo, det målet er like gammelt som det er banalt: å skape flere soldater. Som er villige til å ofre sine liv for at et territorium skal bli enda større. Og enda større. Og for at diktatorens og landets ære skal vokse til det strutter av selvberuselse.

Dersom Putin, kanskje med hjelp av lignende, hel- og halvtotalitære kolleger, inklusive sin sjarmerende venn i Washington, lykkes i å få i stand en fredsavtale som gir ham pusterom og lar ham beholde de okkuperte områdene – da må ingen tro at han kommer til å hvile på sine laurbær lenger enn akkurat nødvendig. Det blir ikke business as usual. Det blir ikke fred. For krigen vil fortsette. Ved første og beste påskudd vil Putin igangsette krigen i Ukraina på ny, og forsyne seg av enda mer land, ressurser og folk. Og så står andre land for tur. Ikke tro noe annet.

Det var dette som skjedde etter München-forliket i 1938, den største skamplett i de vestlige demokratiers historie, da de ofret Tsjekkoslovakia til Hitler. Uten at noen spurte tsjekkerne og slovakerne. Hvem skulle vel trodd at vi 87 år senere skulle få nok et München? Etter Tsjekkoslovakia sto andre land for tur. Etter Ukraina står andre land for tur. Ingen bør lenger ha illusjoner om noe annet.

Det er derfor Norge må stå sammen med resten av Europa i støtten til Ukraina. Det er viktigere enn noensinne. Det angår oss helt direkte, som Russlands naboland.

Norges nasjonaløkonomi er basert på gass og olje. Nå er det på tide å dele mer av overskuddet. Mye mer. Sette av flere penger til å hjelpe Ukraina i dets kamp, for det er i Ukraina kampen står i dag. Men den kampen kan fort komme til å stå andre steder i morgen. Nå må vi gjøre noen offer, offer som svir på pungen. Enda vår pung er full nok. I 2022 og i 2023 hadde Norge svimlende 1200 milliarder kroner i merinntekter som følge av krigen. Da blir 25 milliarder, som Regjeringen planlegger å gi i 2025, stusslige greier. Vi må nå tenke utenfor boksen, langt utenfor boksen, for nå brenner det. Folk spør: Hva om det blir krig? Det er feil spørsmål. Det er krig. Europa brenner.

Om nødvendig må vi gjøre unntak fra handlingsregler og andre økonomiske prinsipper fra en fredstid og kanalisere inntekter direkte inn i kampen mot tyranni og undertrykkelse. Den kampen må vinnes for enhver pris. Koste hva det koste vil. For tyranni og undertrykkelse anerkjenner ingen grenser. Heller ikke i menneskenes hoder og hjerter.

Slava Ukrajini!